Dopingdømt klar for OL

Foto: Roald, Berit/SCANPIX

De olympiske leker er like rundt hjørnet, og påmeldingsfristen for å melde på utøvere gikk ut 9. juli. På listen over norske deltakere står kappgangeren og dopingdømte Erik Tysse.

Først vil jeg påpeke at jeg synes det er synd at denne saken ikke har fått mer oppmerksomhet i mediene enn det den har fått. Den pågående kampfiksingssaken kan ha noe av skylden for dette, men jeg håper at dilemmaet vil bli tatt opp til debatt både under og i etterkant av lekene. Undertegnede mener dette er en solid ripe i lakken for idretten her til lands, som norsk idrett ikke burde være likegyldig til.

20. juli 2010 ble det kjent at en av Norges beste friidrettsutøvere hadde testet positivt på det forbudte stoffet CERA, etter et stevne i San Giovanni i Italia måneden tidligere. Både A- og B-prøven var positiv, selv om hovedpersonen selv benektet at han hadde jukset på noen som helst måte. 2. februar året etter ble Tysse utestengt i to år av domsutvalget i Norges Idrettsforbund, som tro i kraft 8. juli 2010. Tysse anket både til CAS (Idrettens Voldsgiftsrett) og appellutvalget, uten å få medlidenhet hos noen av partene.

Denne dommen ville i utgangspunktet ha utelukket deltakelse i det neste olympiske mesterskapet for en utøver, ettersom dommen var over seks måneder lang. Men da den såkalte Osaka-regelen ble opphevet i oktober 2011, kunne Tysse likevel delta i OL-kvalifiseringen. Dommen hans gikk ut 8. juli 2012, og han hadde derfor kun én dag på seg til å klare OL-kravet. Tysse-familien arrangerte derfor et stevne på Os den aktuelle dagen, hvor hovedpersonen altså klarte kravet med 40 sekunder. Dermed var OL-billetten sikret samme dag som utestengelsen var ferdig, og kun én dag før påmeldingsfristen gikk ut.

Erik Tysse var gjennom media kjent som en rolig og ordentlig fyr, som har gitt oss seere flere gledelige idrettsøyeblikk opp gjennom årene. Det kom som et lyn fra klar himmel da nyheten om den positive dopingtesten ble kjent, og han har i ettertid bruk alle krefter på å renvaske sitt navn og rykte. Dommen ble altså stående, men han har jobbet hardt hele veien for å være godt forberedt til dopingdommen var ferdig. Det som flere nå reagerer på, blant annet Dagbladets sportsredaktør Espen O. Sæther, er at Tysse har fått tett oppfølging av Olympiatoppen og Friidrettsforbundet under denne perioden. Jeg støtter denne kritikken 100 %.

31-åringen har hele veien sagt at han er uskyldig, men har altså blitt dømt for å ha jukset med et forbudt stoff. At norsk idrett har hjulpet denne mannen med treningen i ettertid, og samtidig gir han grønt lys til å representere nasjonen i olympiske leker to år senere, er for meg et svik mot norsk dopingarbeid og verdiene idretten står for. Vi har i alle år krevd at andre nasjoner skal utestenge sine dopingtatte utøvere fra konkurranser, og samtidig rost våre egne utøvere for deres holdninger og arbeid for rettferdige konkurranser. Vi kan ikke da drive med forskjellsbehandling når det er våre egne som er i søkelyset.

Dette viser at vi ikke er noe bedre enn andre nasjoner. De siste årene har dopingskandaler vært på plakaten i både vinter- og sommeridretter, og Norge har alltid vært blant de som har skreket høyest om å straffe juksemakerne. Både i langrenn, skiskyting, friidrett og sykling har det vært store utfordringer de siste årene, hvor blant annet Russland og Spania er godt representert blant de dopingtatte. I disse sykkeltider er kanskje Alberto Contador det beste eksempelet. Sykkel-miljøet i Norge var kritiske til at han kun fikk to års utestengelse, og vi kan vente oss å se han i konkurranse igjen allerede i august. Det er få nordmenn som synes dette er rettferdig.

Friidrettsforbundet har hele tiden vært klare på at de har fått godkjennelse av det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) til å følge opp Tysse. Han har sonet ferdig straffen sin, og det er ingen papirer som kan stoppe han i å delta i London. Det er likevel ikke dette som er kjernen i det hele. Deltakelsen vil sette norsk idrett i samme bås som alle andre. Vi godtar at utøvere deltar i idretten etter å ha jukset, så lenge de aldri gjør det igjen. Det er ikke slik det burde fungere.

Bergenseren vil alltid bli husket som juksemakeren fra Norge. Det må norsk idrett leve videre med. Det er det etiske i det hele som gjør saken så alvorlig. For han personlig er det en stor seier å være tilbake i idretten, men jeg mener dette skader det som lenge har vært et rent Idretts-Norge.

Det hjelper lite hva jeg mener om saken, så lenge idrettstoppene er uenig med meg. 

Helter og syndebukker

Europamesterskapet er dessverre over for denne gang. Vi har fått det hele litt på avstand, og det er på tide å mimre over de mest minnerike øyeblikkene de siste tre ukene.

Supportere over hele kontinentet sitter igjen med både gode og dårlige opplevelser fra Polen og Ukraina. Nivået blant de beste har vært skyhøyt både offensivt og defensivt, og veien til finalen blir bare hardere og hardere for hvert mesterskap. Det er på tide å fremheve de som har imponert mest på denne ferden, og ikke minst nevne de som har skuffet oss blant Europas stjernespillere.

Største prestasjon: Spania

Spanjolene vinner ikke denne kategorien kun fordi de er nybakte Europamestere. De rødgule har fått både ris og ros for spillestilen gjennom mesterskapet, og da særlig måten de angriper motstanderen på. Undertegnede er stor fan av dette laget, og har i tillegg stor respekt for måten de spiller på. Det er likevel ikke det offensive de skal ha mest ros for. Spania har faktisk gått gjennom de siste tre mesterskapene (EM 2008, VM 2010 og EM 2012) uten å slippe inn baklengsmål i cuprundene (åttendelsfinale til finale). Rekken er nå på 10 strake cupkamper, og alle tre mesterskapene har som kjent endt i gullmedaljer. Del Bosques mannskap driver motstanderne til vannvidd, og fortjener kanskje tittelen som det beste landslaget gjennom alle tider.

Største overraskelse: Italia

Det eneste som virkelig manglet i dette mesterskapet er det vi liker å kalle en ”bombe”. Storlagene gikk oppskriftsmessig videre nesten hele veien, og jeg har derfor plukket ut underdogen Italia som den største overraskelsen i år. Det var få som trodde på ”Azzurri” før det hele begynte, mye på grunn av bråket rundt kampfiksingsskandalen på hjemmebane. I tillegg er ikke mannskapet til Prandelli av samme kvalitet som de beste. Balotelli & co viste likevel at de kan slå hvem som helst, hvor spesielt 2-1-seieren over turneringsfavoritten Tyskland var en maktdemonstrasjon. Treneren skal så absolutt få en stor del av æren for prestasjonen, ettersom han har fått tilbake harmonien og spillegleden i troppen etter den pinlige innsatsen i VM i 2010 (sisteplass i gruppespillet).

Minneverdig øyeblikk: Shevchenko-show

Jeg har sett nesten samtlige kamper fra Polen og Ukraina, og mange stusser nok over at jeg velger å gi en ukrainer ekstra oppmerksomhet i ettertid. Andriy Shevchenko var i sentrum av det jeg mener er det aller viktigste med fotball. Vertsnasjonen Ukraina bød opp til fest på landets første kamp i mesterskapet, som tilfeldigvis var mot våre naboer Sverige. Olympiastadion i Kiev var på kokepunktet før start, og det ble ikke roligere av at den gamle helten scorte begge målene i 2-1-seieren over ”Söta bror”. Spillerne, støtteapparatet og fansen var i ekstase. De jublet og feiret sammen som om det var det beste som noen gang hadde skjedd dem. Fotball-Europa hadde inntatt landet, og vertslandet klarte å innfri allerede i første kamp. Gledesscenene var helt magiske, og er noe av det jeg kommer til å huske best fra dette mesterskapet.

Største skuffelse (lag): Nederland

Jeg husker godt en reportasje jeg så på TV2 Sporten få dager før mesterskapet braket løs. Det nederlandske folket var skråsikre på at de oransje ville vinne EM i år. De hadde cruiset gjennom kvalifiseringen, vant sølvmedalje i VM sist, og spillerne deres hadde preget de største ligaene på kontinentet hele sesongen. Det hele skulle altså vise seg å bli en gigantisk nedtur for den oransje horde. Nederland gikk først på tryne i åpningskampen mot Danmark, som på papiret var den klart enkleste motstanderen i ”dødens gruppe”. Deretter fikk de det tøft mot nabolandet Tyskland, som gjorde den avsluttende oppgaven mot Portugal ganske håpløs. Robben & co måtte vinne minst 2-0, og samtidig håpe på tysk seier mot Danmark. Sistnevnte resultat ble til virkelighet, men Nederland klarte ikke å gjøre sin del av jobben. Ronaldo & co vant 2-1, og var i en annen klasse enn sine desperate motstandere. Nederland ble dermed sendt hjem i skam, med tre strake tap i kofferten.

Største skuffelse (spiller): Christian Eriksen (Danmark)

Jeg er stor fan av den danske ”wonderboyen”, og håper å se han i en større liga enn den nederlandske om noen år. Eriksen har i lang tid blitt sett på som nabolandets største talent, og har i ung alder blitt en bærebjelke for ”de danske drenger”. Dessverre klarte aldri Eriksen å dominere banespillet i nok grad til å føre danskene videre fra gruppespillet. Han var faktisk usynlig også i seieren over Nederland i åpningen, og ble byttet ut på grunn av den anonyme tilværelsen på banen. Eriksen er fortsatt ung, og har mange gode år som fotballspiller foran seg. Han har vist fantastiske takter for Ajax i lang tid, og hele fotballverden vet at denne danske gutten har mer inne enn det han viste i Ukraina i sommer.

EMs beste spiller: Andrea Pirlo (Italia)

Jeg skulle gjerne likt å vite hva Milan tenkte da de sendte Pirlo av gårde til Juventus før forrige sesong (for ordens skyld: Milan vant seriemesterskapet i 2010/11-sesongen, Juventus vant i 2011/12). Pirlo var playmakeren som sendte italienerne helt til finalen. Han har et overblikk i verdensklasse, imponerende spillerforståelse og en pasningsfot som gleder ethvert fotballhjerte. Oddsen for italiensk seier har ikke vært særlig høy, men Pirlo viste vei for kameratene i kamp etter kamp. I motsetning til sin største konkurrent i denne kategorien, Andrés Iniesta (Spania), så hadde ikke Pirlo de samme verdensstjernene rundt seg til enhver tid. Han sto også for den største enkeltprestasjonen i mesterskapet, da han chippet iskaldt i straffekonken mot England i kvartfinalen. Det snudde konkurransen på hodet, og var et symbol på mannens evner og dominans i dette mesterskapet.