Best i verden - igjen

 

Foto: Scanpix

Vi har blitt bortskjemte med medaljer de siste årene, men vi sier ikke nei takk til flere jubelscener.

Håndballjentene våre har klart det igjen, denne gangen med et litt annet utgangspunkt enn tidligere. Norge har vunnet samtlige Europamesterskap siden 2004 (4 x gull) og er i tillegg også regjerende olympiske mestere (gull i Beijing 2008). Likevel har vi ikke klart å vinne verdensmesterskapet i håndball siden vi vant den dramatiske finalen mot Frankrike på hjemmebane i 1999.

At gullet endelig skulle komme i Brasil var det nesten ingen andre enn laget selv som hadde tro på. Uten Gro Hammerseng, Tonje Larsen, Nora Mørk og Tine Stange tilgjengelig, dro Thorir Hergeirsson og landslaget for første gang på mange år til et mesterskap som en outsider. Det var ingen ellers i dette landet som trodde at jentene kunne hamle opp med Frankrike og Russland om VM-tittelen. Folket fikk ikke øyne opp for muligheten før Montenegro ble slått i gruppefinalen. Førsteplassen var sikret, og lettere vei videre i mesterskapet lå foran håndballjentene.

Det at det var satt i gang et nytt system med sluttspill i stedet for mellomspill, skulle i utgangspunktet være en ulempe for et ustabilt Norge. Heldigvis gikk jentene bare på tryne i den til slutt betydningsløse åpningsmatchen mot Tyskland, og gikk deretter ubeseiret gjennom mesterskapet. På grunn av det nye systemet, møtte flere av Norges vanskeligste motstandere hverandre tidligere enn vanlig. I åttendelsfinalen slo Frankrike ut Sverige, mens Spania sendte Montengro ut av mesterskapet i samme runde. Norge vant samtidig oppskriftsmessig mot Nederland.

Frankrike og Russland braket sammen allerede i kvartfinalen, i det som ble omtalt som "den moralske finalen". De franske jentene viste gulltakter, og slo ut de regjerende mesterne. Danskene tok den andre semi-billetten ved å slå Angola i sin match. Senere på dagen slo Norge som kjent ut Kroatia, før vertsnasjonen Brasil fikk en bråstopp i den første ordentlige folkefesten i mesterskapet. Spania ble for sterke, og fikk møte Norge i semifinalen.

Det var først i kampen mot Spania, den nest siste i mesterskapet, at vi fikk se at også denne utgaven av landslaget har et toppnivå i verdensklasse. Etter en fantastisk kamp av de mest etablerte stjernene, kunne Norge gjøre seg klare til finale. Der ventet som kjent Frankrike, som hadde få problemer med å slå ut Danmark.

Kampen mot Frankrike kommer til å sitte friskt i minnene våre i lang tid fremover. Vi lå bak, slet med å komme i gang, men viste etter hvert et angrepspill som aldri før har blitt vist av et norsk landslag. Vi var rett og slett fabelaktig gode, og gikk til pause seks mål foran. Etter pause kontrollerte jentene kampen, og vant til slutt hele 32-24. Gullet var et faktum. Et svekket Norge er fortsatt best i verden. 

 Foto: Scanpix

Hvis jeg skal trekke fram noen enkeltspillere som har stått fram i mesterskapet, vil jeg først nevne vår aller viktigste spiller. Katrine Lunde Haraldsen er verdens beste landslagskeeper, og gir laget en trygghet bak som er avgjørende i viktige kamper. Marit Malm Frafjord var en bauta i forsvar, og som tidligere nevnt har Karoline Dyhre Breivang vist en ny side av seg selv i angrepspillet. Etter hvert i mesterskapet kom også Heidi Løke mer til sin rett, som er i sin livs form om dagen.

Finalens beste spiller var en sørlending som ikke bidro med all verden før det virkelig gjaldt. Kristine Lunde-Borgersen ble omtalt som Norges viktigste spiller i forkant av mesterskapet, og viste klasse og en ro i finalen som få andre i verden har inne. Godt forsvarspill, prikkfri skyting og gode involveringer som setter andre i scoringsposisjon. Slike spillere avgjør kamper.

Jeg personlig er nesten like glad for å se at Gøril Snorroeggen og Tonje Nøstvold spilte bedre og bedre utover i mesterskapet. Snorroeggen har riktignok pådratt seg en del tekniske feil, men har samtidig vært en viktig brikke defensivt. I tillegg har hun en egen evne til å sende av gårde millimeter-presise pasninger. Nøstvold på sin side viste fram stegskudd av ypperste klasse i avslutningen. Moro for laget, og ikke minst moro for dem selv.

Jeg bøyer meg i støvet for hva Hergeirsson og trenerapparatet har fått til. Etter det de har vært igjennom, er det ingen tvil om at dette laget har kapasitet til å levere gode resultater også uten de mest rutinerte. VM-gullet er i boks, og planleggingen fram mot neste mesterskap er snart i gang.

Til sommeren er det OL i London som gjelder.

VM uten interesse

Foto: Scanpix

Du er kanskje ikke klar over dette, men denne uken har de beste lagene fra alle kontinentene i verden møttes i Japan. Turneringen kalles Klubb-VM.

Klubb-VM, eller FIFA Club World Cup som det egentlig heter, er en turnering hvor de beste lagene fra hvert kontinent kjemper om tittelen ”verdens beste klubblag”. Turneringen har vært dominert av Sør-Amerika og Europa i alle år. Sør-Amerika vant de tre første mesterskapene, mens Europa har vunnet de fire siste. I dag kom seier nummer fem også.

Turneringen består av sju lag, hvor alle kommer fra hvert sitt kontinent (vertsnasjon Japan har med to lag). Tidligere i dag spilte brasilianske Santos finalen mot spanske Barcelona, etter at begge lag vant sine respektive semifinaler. De europeiske representantene valset over brasilianerne, og vant den femte seieren for Europa på like mange år. Kampen endte hele 4-0, etter mål av Messi (2), Fabregas og Xavi.

At Sør-Amerika og Europa kommer inn i turneringen i semifinalene vitner om favorisering og viktigheten av mesterskapet. Jeg er sikker på at Barcelona og Santos er mer opptatt av å gjenta fjorårets bragder med seier i hjemlig serie og i kontinentcupene. En lang flytur til Japan for å spille to kamper uten særlig betydning, er lastverk for klubber med tette kampprogram.

Prestisjen i Champions League og Copa Libertadores (Sør-Amerika) er betydelig høyere enn i klubb-VM. Lagene er av høyere kvalitet, og kampene blir ofte veldig jevne. Klubb-VM er egentlig designet for de mindre kontinentene, som får muligheten til å se sine egne lag spille mot verdensstjerner fra de største kontinentene. Det er selvfølgelig også en stor ære for vertsnasjonen Japan, som får anledning til å vise innbyggerne sine fotballspillere fra øverste hylle. Det er bare trist at forskjellen på lagene er så markant.

Mediafokuset rundt turneringen er så å si fraværende. Finalen sendes på Eurosport 2, en kanal de fleste ikke er klar over om de har i hus eller ikke. Det at avisene og tv-kanalene våre ikke dekker dette, kommer rett og slett av at interessen er fraværende. Det er ytterst få i verden som er interessert i dette.

Jeg må likevel berømme Barcelona som stilte toppet i finalen mot Santos. Klubben har den siste uken spilte El Clasico mot Real Madrid (3-1-seier) og Champions League kamp mot BATE Borisov (4-0-seier). Etter en lang flytur for å komme seg til mesterskapet, er det sterkt at de velger å stille toppet. De viser en ydmykhet overfor publikum og motstanderlagene. Det er stort av et lag med så tett kampprogram. At de i tillegg knuser Santos hele 4-0, viser hva dette laget er lagd av. De har tross alt spilt to-tre kamper hver uke siden sommerferien var over.

Barcelona er vant til å spille mange kamper. Da er det like greit å vinne det de stiller opp i også.

Revansjens time

Foto: Bjørn Langsem

Etter Norges knallsterke avslutning på gruppespillet med seier over Montenegro, kan vi glede oss over gruppeseier og enklere vei videre i turneringen. Tiden er inne for å trekke frem Norges beste spiller hittil i håndball-VM.

I mai i år fikk Karoline Dyhre Breivang beskjed om at hun ikke var med i landslagets videre planer. Sju måneder senere er ståa en helt annen. ”Karo” har vært i skyggen av klubbvenninnen og landslagskaptein Gro Hammerseng i mange år, men har fått mer spilletid både i Larvik og for Norge etter at Gro ble gravid. Karo har vokst med oppgaven, og er etter min mening Norges beste spiller hittil i mesterskapet.

Tidligere har vi kun sett Karo som en forsvarsmur. Norges varemerke har de siste årene vært godt forsvarsspill og hurtige kontringer, hvor Karo har vært en veldig viktig brikke også i VM. Likevel er det ikke den defensive biten som har vært det mest positive i år. Hun har utviklet seg til å bli en playmaker også.

Selv om Norge har tatt fire strake EM-gull, har vi aldri klart å komme i verdenstoppen i angrepsspillet. Vi har ikke klart å få frem et variert angrepsspill, og har lagt all vekt på å kontre i senk motstanderne. Før mesterskapet fikk landslagsjentene kjeft for å ikke bruke vingene oftere, noe jeg synes har vært litt slapt også i Brasil. Karo har i hvertfall prøvd. Hun gjør noe de andre angrepspillerne ikke har gjort ofte nok i hele år. Hun truer mot mål, ser etter de riktige mulighetene, og tar de rette valgene. Hun er ofte nest sist på scoringene, både til backene, vingene og til streken. Det var store spørsmålstegn rundt hvem som skulle ta over den offensive kraften som forsvant med Gro Hammerseng, Tonje Larsen, Nora Mørk og Tine Stange i forkant av mesterskapet. Der har Karo svart på tiltale.

Hun setter fart i angrepet, scorer innimellom noen praktfulle mål, og involverer samtlige spillere i angrepet. Hun har dratt med seg hele laget på lasset. Jeg er positivt overrasket over det Norge har prestert hittil i mesterskapet, og har tro på at vi kan nå langt med det utgangspunktet vi har i dag. Klarer Karo å dra opp Ida Alstad, Kristine Lunde-Borgersen og Gøril Snorroeggen enda et hakk, skal de andre nasjonene slite med å ta fra oss en medalje.

Vi vet at Katrine Lunde Haraldsen spiller fantastisk når det gjelder som mest. Linn Jørum Sulland har skutt i senk de fleste av målvaktene i Santos, og forsvarsspillet har blitt bedre og bedre for hver kamp som går. Klarer vi å få tilbake kontringsspillet på det samme nivået som tidligere også, så kan det bli moro å følge med på håndballen på TV2 den kommende uken.

Norge er i angrepsposisjon. Det passer Karo bra.

Storlagene skjelver

Foto: Getty / All Over Press

I løpet av kvelden i dag og i morgen blir det avgjort hvilke 16 lag som får være med videre i årets utgave av Champions League. Denne sesongen er mer uforutsigbar enn på lenge, og flere av de største nasjonene ligger ann til å miste sine storlag allerede etter gruppespillet.

Skulle tabellene se identiske ut med hvordan de ser ut i dag, vil Italia og England få med seg 3 lag hver til åttendelsfinaler. Spania og Tyskland følger etter med sine to. At de fire beste ligaene på kontinentet preger den gjeveste klubbturneringen, er på ingen måte en overraskelse. Tar vi likevel en titt på stillingen i de forskjellige gruppene, er det flere av storlagene som faktisk kan ende med å spille Europa League etter jul.

Spesielt engelskmennene har mye å bekymre seg over det kommende døgnet. Chelsea og Manchester-lagene må alle ha poeng i sine siste kamper for å gå videre. City er laget som har mest å frykte, da de må ha poeng (helst seier) hjemme mot det tyske storlaget Bayern München, samtidig som Napoli må avgi poeng borte mot Villarreal.

Det er ikke bare England som sliter i CL. Ved siden av de engelske storlagene har spanjolene ofte hatt med seg både tre og fire lag inn i sluttspillet. Som vanlig har Real Madrid og Barcelona gjort jobben i sine respektive grupper, men både Valencia og Villarreal ligger an til å pakke sakene sine for denne gang. Sistnevnte har prestert å tape samtlige fem kamper, mens Valencia går videre med seier borte mot Chelsea i kveld.

Følgende lag ligger på de to øverste plassene i sine grupper.

Bayern München og Bayer Leverkusen, Tyskland

AC Milan, Inter og Napoli, Italia

Trabzonspor, Tyrkia

Benfica, Portugal

Arsenal, Chelsea og Manchester United, England

Real Madrid og Barcelona, Spania

Ajax, Nederland

Marseille, Frankrike

APOEL Nicosia, Kypros

Zenit, Russland

Skulle disse 16 lagene gå videre fra gruppespillet, vil vi altså ha 10 nasjoner representert i sluttspillet. Jeg synes det er utrolig kult at flere land får være med på moroa, og at større fotballnasjoner sliter med å kvalifisere seg. Dominansen har til tider vært overveldende, og vi har sett de samme lagene videre hvert eneste år. Fotballen har godt av at flere melder seg på.

Manchester City, Villarreal, Lille, Lyon, Valencia, Borussia Dortmund, Porto og Shakhtar Donetsk. Alle disse er lag som tidligere har preget europacuper. Nå er de på vei ut. Det gir plass til andre lag, og ikke minst mindre nasjoner.

EM-gruppene er klare

Trekningen av UEFA Euro 2012 fant sted i Kiev i kveld. Takket være seedingssystemet til mesterskapet, kommer vi til å være vitne til noen usedvanlig ujevne grupper i Polen og Ukraina.

Gruppe A består av vertsnasjonen Polen, Russland, Hellas og Tsjekkia. Samtlige lag var blant de dårligere nasjonene du kunne trekke fra de forskjellige nivåene. Jeg er ganske sikker på at alle som er involvert i denne gruppa er godt fornøyd med motstanderne, ettersom dette er den klart svakeste gruppa. Åpen er den riktignok. Jeg ser for meg at Russland vinner denne gruppa, og håper for Polens del at også vertsnasjonen tar seg videre fra gruppespillet.

Gruppe B kan vi vel stadfeste her og nå som dødens gruppe. Nederland var så heldige å komme i gruppe med Tyskland, Portugal og Danmark. Våre danske venner møter knalltøff motstand, men Danmark har tidligere vist at de kan slå hvem som helst. Toppkampene kommer på løpende bånd i denne gruppa. Tyskland og Nederland er blant favorittene i mesterskapet, og mine favoritter til å gå videre.

Gruppe C er også en tøff gruppe, som består av regjerende mester Spania, Italia, Kroatia og Irland. I utgangspunktet skal de to førstnevnte være favoritter, men både Kroatia og Irland er gode på sitt beste. Spania er min personlige favoritt i mesterskapet, og jeg tror ikke de får de største utfordringene i denne gruppa. Italia får kjempe med Kroatia og Irland om den siste kvartfinaleplassen.

Gruppe D er pulja til det andre vertskapet, Ukraina. De gulhvite har kommet i gruppe med stormaktene Frankrike og England, i tillegg til våre svenske venner. Dette er en veldig åpen gruppe, som jeg tror kan by på overraskelser. Både Ukraina og Sverige har tidligere vist at de kan by opp stormaktene til dans, mens England og Frankrike er utrolig ustabile. At Frankrike og England er små favoritter, betyr ikke at de går videre fra denne gruppa. Ukraina har en stor fordel av å være vertsnasjon.

Jeg vil avslutte blogginnlegget med å sette spørsmålstegn ved hva som er viktig i et mesterskap. UEFA viser gjennom seedingssystemet at det er viktig for mesterskapet at vertsnasjonene får litt ekstra hjelp til å gå videre. Ukraina og Polen får en mye lettere vei i gruppespillet ved å være seedet på nivå 1, og unngå Spania og Nederland i puljene. Samtidig gjør dette at de forskjellige gruppene blir utrolig ujevne, og vi er allerede nå sikre på at flere stornasjoner vil dra hjem fra mesterskapet allerede etter gruppespillet. Gruppe B er et skrekkeksempel på dette. Portugal, Nederland, Tyskland og Danmark kunne like godt vært semifinalister i EM 2012. Jeg synes det er minst like viktig å ha med kvalitet helt inn, som at folkefesten fra hjemmefansen er avgjørende. Tilskuere rundt omkring i Europa vil komme å se på lagene sine uansett.

6 måneder før mesterskapet sparkes i gang med Polen-Hellas 8. juni, tror jeg vinneren enten blir Spania eller Tyskland. Jeg gleder meg også til å følge Nederland, som på sitt beste spiller praktfull fotball. Finalen spilles 1. juli i Kiev, Ukraina.

Disse skal ut i Europa

Foto: Richard Brevik

Tippeligaen 2011 er historie. En sesong vi vil huske for mange overraskelser, i både positiv og negativ forstand.

Molde ble seriemestere i Ole Gunnar Solskjærs første sesong som manager. Få hadde trodd at han skulle få så stor suksess allerede i debuten, men både han og apparatet rundt har vist hele sesongen at de stilte forberedt til å kjempe helt i toppen. Stallen er så og si den samme som endte på nedre halvdel i fjor, pluss noen få tilvekster som kom til Aker Stadion før sesongen. Gullet gikk vell fortjent til de blåhvite.

Molde er derfor kvalifisert til Champions League-spill neste sesong. Solskjær har vært klar på at det er først nå jobben begynner, og  at klubben ikke kan være fornøyd med det de har prestert hittil. Solskjær vil vinne mer, både i og utenfor Norges grenser. Det blir spennende å følge Molde mot de beste neste sesong.

Jeg er nesten like imponert over det Tromsø har vist i år. Den lille klubben i nord klarer å klamre seg fast i toppen sesong etter sesong. Per Mathias Høgmo er kanskje den dyktigste treneren vi har i landet vårt, og viser en utrolig evne til å hente inn de riktige spillerne for en billig penge. Tromsø har vært Norges beste organiserte lag i flere år, og får betalt med edelt metall også i år. Det betyr Europa League-spill på tromsøværingene, noe de også fikk spille tidligere i år. Det endte med tap for ungarske Paksi over to kamper, så vi får håpe de presterer bedre i forsøk nummer to.

Rosenborg vil aldri være fornøyd med å være det tredje beste laget i Norge, men kan være fornøyd med bronsen etter årets sesong. De regjerende mesterne har vært utrolig ustabile hele sesongen, og kan prise seg lykkelig over at alle resultatene gikk deres vei siste serierunde. Nå venter Europa League neste sommer, og nye millioner i klubbkassa for trønderne. Vi får håpe at også Rosenborg tar oppgaven seriøst, for årets turnering ble en stor fiasko. De gikk først på tryne i Champions League, før de tapte mot kypriotiske AEK Larnaca i Europa League. Vi krysser fingre for at trønderne kan vise gammel storhet i Europa neste sesong.

Den siste klubben som er kvalifisert for Europa League er cupmester Aalesund. Kjetil Rekdal har nok en gang vist at laget hans er et suverent cuplag, og klubben får derfor en ny sjanse til å gjøre det stort i Europa. Aalesund var lenge det beste av de norske lagene i europacupene i fjor, hvor de slutt måtte gi tapt for det nederlanske storlaget AZ Alkmaar i Europa League. Etter at de oransjekledde knuste Brann i folkfesten på Ullevaal for tre uker siden, får de en en sjanse mot utenlandsk motstand. Det blir garantert fulle hus på Color Line Stadion neste sommer.

Jeg håper hele Norge innser at vi må støtte oppunder de fire kvalifiserte klubbene i Europa. De er representanter for hele landet, og spiller ikke bare for penger i egen klubbkasse. Jo bedre resultater de får i europacupene, jo bedre ranking får Norge i turneringene. Gode norske prestasjoner vil komme alle norske klubber til gode.

APOEL gir norsk fotball håp

Foto: AFP/Scanpix

Onsdag smalt en av største bombene i Champions Leagues historie. Med uavgjort mot Zenit St. Petersburg ble kypriotiske APOEL Nicosia klare for åttendelsfinale i verdens tøffeste klubbturnering.

Klubben har et budsjett på beskjedne 80 millioner kroner. Ifølge TV2 har både Rosenborg (205 millioner kr), Vålerenga (127 millioner kr), Brann (110 millioner kr) og Viking (98 millioner kr) større budsjett enn sensasjon-laget. RBK og VIF har prøvd å kvalifisere seg ut til Europa tidligere i år, men gikk som kjent på trynet i henholdsvis Champions League og Europa League. Det er altså ikke pengene det står på.

APOEL har gått videre fra en relativt jevn gruppe, som ikke inneholder de største klubbene i europeisk sammenheng. Russiske Zenit St. Petersburg, portugisiske FC Porto og ukrainske Shakhtar Donetsk er gjengangere i turneringen. Faktisk har alle disse tre klubbene vunnet Europa League/UEFA Cupen de siste sesongene, pluss at Porto vant CL tilbake til 2003/2004. At kypriotene gikk videre fra denne gruppen, er en prestasjon av verdensklasse.

De gulkledde er videre en runde før gruppespillet er over, mens klubber av mye større format ligger an til å ryke ut av turneringen. Som kjent sliter både Manchester City, United og Chelsea i sine respektive grupper. Dette er en seier for de mindre nasjonene, og et stikk til klubbene som prøver å kjøpe seg til suksess.

APOEL spiller det vi i Norge kaller for ”kjedelig” fotball. Laget har en veldig stam organisering, som ligger bakpå og satser på kontringer. Kypriotene lar motstanderne ta vare på ballen, og venter på den rette muligheten til å angripe. Dette har gitt full uttelling i Champions League. På onsdag hadde Zenit ballbesittelse på hele 63 %, og skapte 23 sjanser. Litt flaks kanskje, men det viser også at systemet kan være veldig effektivt.

Det er klart det er en stor fordel å ha økonomiske muskler i dagens fotball, men dette viser samtidig at norske klubber også kan kjempe med de beste. Det viktigste i fotball er tross alt å ha et godt organisert lag, med spillere med individuelle ferdigheter som kan gjøre en forskjell i kamp. Klarer Kypros å få frem dette, hvorfor kan ikke vi gjøre det også?

Jeg er ganske sikker på at jeg vet hvilket lag de forskjellige åttendelsfinalistene ønsker å møte i neste runde. For APOEL sin del blir dette bare en bonus, og det blir veldig spennende å se hvordan de klarer seg. Jeg ønsker dem lykke til, og skal heie på dem videre i turneringen!

Varsellampene blinker

Foto: Scanpix

VG Sporten skriver i dag om ”Fiasko-sesongen” det norske kvinnelandslaget i fotball har hatt. Norge har en seiersprosent på 39 % i år, mot rekordhøye 80 % i jubelåret 2000. Som kjent tok Norge OL-gull i Sydney det året.

Hverdagen er en litt annen for fotballjentene våre nå om dagen. 7 tap på 13 kamper er unormalt dårlig for det norske laget, som gikk på en skikkelig smell borte mot Nord-Irland lørdag (3-1-tap). Norge ligger sju poeng bak ledende Island, og har også Belgia og nevnte Nord-Irland foran seg på tabellen. Med 4 av 10 kamper spilt, må Norge allerede nå ha hjelp for å klare å ta igjen islendingene. Det er kun gruppevinnerne som går direkte til EM. I så fall må Norge kjempe om å bli nummer to, som gir playoff-kamper. Det er en liten risk i disse kampene også.

Norge var faktisk en ledende nasjon på kvinnesiden gjennom hele 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Tar vi med EM-sluttspillet i 1987, har jentene faktisk tatt 9 mesterskapsmedaljer fra 1987-EM til 2005-EM. Etter dette har det blitt tyngre. Den dag i dag er Norge nummer 12 på FIFA-rankingen. Plasseringen blir nok ikke bedre etter tapet mot Nord-Irland sist.

Jeg registrerer at Solveig Gulbrandsen kritiserer Eli Landsem i VG. Det kan godt være at landslagssjefen ikke har klart å prege treningene og kampene slik hun og fotballforbundet ønsker, men jeg tror ikke det er treneren som er den avgjørende årsaken til den dårlige trenden. Jentene har hatt dårligere resultater i mesterskap over lenger tid, og må gå inn i seg selv for å finne ut hva som må gjøres. Linda Medalen snakker om for dårlig trente spillere, og at vinnerviljen ikke er der den en gang var. Jentene har spilt fotball før, og vet hva de snakker om.

VM i Tyskland i år endte med hjemreise etter tap for Australia og Brasil i gruppespillet. En stor skuffelse, men det var ikke veldig overraskende likevel. Flere og flere nasjoner satser hardt på kvinnefotball, og Norge må være med på trenden for ikke å bli en lettvekter. Det er bare å se på Toppserien her hjemme. Interessen er lav, nivåforskjellen er tankevekkende stor, og økonomien er tynn. Det nødvendige er ikke plass. Det må jobbes hardt fra bunn av, for at Norge skal få det til også på toppnivå.

Vi får håpe at Norge bruker vinteren godt, og at jentene presterer på et høyere nivå neste sesong. Hvis ikke, er det fullt mulig at ”söta bror” arrangerer EM i 2013 uten Norge. Det vil verken vi eller svenskene ha noe av.

Enda et Norgesmesterskap?

Foto: NordicFocus

Endelig har skisesongen startet. Selv om vinteren har latt vente på seg over store deler av det ganske land, så fikk Bjørgen, Northug og co gjennomført sine første øvelser på Sjusjøen lørdag. Til stor glede for arrangørene, løperne og publikum.

Denne sesongen er en såkalt ”mesterskapsfri” sesong. Det er verken VM- eller OL-øvelser i løpet av sesongen, og alles øyne er rettet mot Tour De Ski ved årsskiftet. Ingenting hadde vært morsommere enn om Norge stikker av med seier i både kvinne- og herreklassen – hvertfall hvis vi ser med norske øyne.

Det har vært mye skriverier de siste dagene angående den norske dominansen i langrenn de siste sesongene. Spesielt i kvinneklassen er dette et stort problem. Marit Bjørgen og Justyna Kowalczyk er suverene, og vil trolig også i år kjempe om sammenlagtseieren i verdenscupen. Polske Kowalczyk vant verdenscupen i fjor, og er i tillegg regjerende mester i Tour de Ski. Bjørgen ble som de fleste fikk med seg VM-dronningen i Holmenkollen sist vinter, og kommer naturlig nok til å være favoritt til å vinne det meste hun stiller opp også i årets sesong. Jeg håper at svenske Charlotte Kalla får en god sesong, slik at knivingen mellom Norge og Sverige kan bli en liten godbit gjennom sesongen.

Bak de to store er det flere nordmenn som kommer til å markere seg i løpet av sesongen. Therese Johaug viste forrige sesong at hun kan slå til ved viktige anledninger (gull på 3-mila). I tillegg har vi blant annet Skofterud, Jacobsen, Kristoffersen og Steira i verdenstoppen. Ingen andre nasjoner kan vise til en sånn bredde på kvinnesiden.

På herresiden er det noe tynnere. Petter Northug er et sirkus i seg selv, og har flere ganger vist at han kan bære hele nasjonens forventninger på sine skuldre. Det skal bli spennende å se om Northug klarer å tukte sterke løpere som Cologna, Lekgov og Bauer. For ikke å snakke om alle svenskene som står på rekke og rad…

Norge har slitt på distanseløp på herresiden de siste sesongene, selv om det løsnet litt under VM sist. Rønning, Sundby og Gjerdalen tok alle noen litt overraskende medaljer i mesterskapet, selv om resulatene i verdenscupen ikke tydet særlig på det. Vi får håpe at de kan blande seg inn i toppen litt oftere i år. Sprinterne våre har derimot vært gode, og trenden vil trolig ikke snu med det første.

For interessen rundt omkring i Europa sin del får vi håpe at nasjoner som Sverige, Tyskland, Russland og Italia klarer å få frem noen løpere som kan true de beste på lenger sikt. Det er ikke bra for sportens eksistens at Norge dominerer i de grader som vi gjør, selv om norske seere er glade i å se en nordmann på toppen av podiet. Sporten trenger penger og konkurranse fra flere hold, og da må flere nasjoner prege idretten. Det er spesielt viktig at pengesterke Tyskland melder seg på, som har vært bleke de siste sesongene. Det er tyskerne som spytter inn mest penger i verdenscup-sirkuset.

For sportens eksistens er det helt avgjørende at flere land er med helt inn.

Da blir det enda morsommere når Norge vinner også.

   

Nye Norge skal i ilden

                                                 Foto: Bjørn S. Delebekk

Desember nærmer seg. Jeg kjenner jeg blir glad bare av å skrive det. De fleste forbinder denne måneden med julegaver og ribbe en koselig kveld med familien, men desember handler om så mye mer enn det!

Thorir Hergeirsson offentliggjorde årets VM-tropp forrige uke, uten de store overraskelsene. Norge må klare seg uten viktige spillere som Gro Hammerseng (gravid), Tonje Larsen (trenger hvile), Nora Mørk (skadet) og Tine Stange (skadet). Disse spillerne vil hvilken som helst landslagstropp i verden. Nå er det yngre krefter som skal føre Norge til en mulig medalje.

Amanda Kurtovic, Larvik

Stine Bredal Oftedal, Stabæk

Karoline Dyhre Breivang, Larvik

Linn Jørum Sulland, Larvik

Mari Molid, Byåsen

Katrine Lunde Haraldsen, Györ

Heidi Løke, Györ

Marit Malm Frafjord, Viborg

Kristine Lunde-Borgersen, Vipers

Kari Mette Johansen, Larvik

Gøril Snorroeggen, Esbjerg

Ida Alstad, Byåsen

Linn-Kristin Riegelhuth Koren, Larvik

Camilla Herrem, Byåsen

Kari Aalvik Grimsbø, Esbjerg

Tonje Nøstvold, Byåsen

Reserve: Karoline Næss, Stabæk

Til helgen skal disse jentene ut i den siste turneringen før alvoret starter i sambalandet. Spania, Tyskland og Sverige står for tur, tre av flere land som kan være med å kjempe om medalje. Denne helgen kan fort gi oss en pekepinn på hva vi har å vente oss i Brasil.  Alle kampene vises på TV2 Zebra og TV2 fredag til søndag.

Det er 24 nasjoner som deltar i mesterskapet. De fire beste fra hver av de fire gruppene går videre til åttendelsfinaler. Dette er nytt av året, ettersom mellomrundene er byttet ut med rene utslagsrunder. Det er ikke lenger mulig å gå på noen feilskjær etter endt gruppespill.

Norge er i gruppe med Montenegro, Angola, Tyskland, Kina og Island i gruppespillet.  I utgangspunktet skal Norge gå greit videre fra denne gruppa, men vil få tøff motstand av outsiderne Montenegro. Senere i mesterskapet kan jentene våre støte på land som Russland (regjerende mester), Frankrike (favoritt), Danmark og Romania. Dette er noen av flere medaljekandidater, som vil gi våre ferske EM-dronninger kamp om gullet.

Det er ikke realistisk å tro at Norge skal nå helt til en finale med den troppen vi sender til Brasil. Vi har mistet fire av jentene som har vært svært delaktig i de siste sesongers medaljefangst, og ambisjonene på vegne av folket burde senkes ned til en semifinale-billett. Disse jentene har alt å vinne, og kommer sannsynligvis til å bli bedre og bedre utover i mesterskapet. Jeg som flere tror Russland og Frankrike kommer til å kjempe helt inn, så får de resterende lagene stikke kjepper i hjulene deres. Det er de norske jentene gode nok til å gjøre.

Det viktigste med dette mesterskapet, er ikke at Norge tar edelt metall. De yngste spillerne trenger erfaring, før et mesterskap av litt større betydning som avvikles i London til sommeren.

VM avvikles fra 2. Desember til 18. Desember. Jeg gleder meg faktisk mer til dette enn selve juleferien. Den perfekte julegave for min del, er å se håndballjentene ta gullet rett foran nesa på Jan Pytlick og Danmark.

Heia Norge ! 

Party - Norge er ikke invitert

I tidsrommet 8. juni til 1. juli har Polen og Ukraina fått den store æren av å arrangere det kommende Europamesterskapet i fotball. 12 av de i alt 16 deltagernasjonene har hittil fått en invitasjon i posten, inkludert vertsskapene selv. Forrige måned fikk våre kjære skandinaviske naboer billett til mesterskapet, mens vi nordmenn sannsynligvis kun vil bli representert ved et dommerpar i Polen/Ukraina.

Norge var seedet som nummer tre i forkant av mesterskapet, og endte til slutt som nettopp nummer tre i gruppe med Danmark og Portugal. Vi lå lenge an til å vinne gruppa, men kom tre fattige poeng bak de danske "drenger", og tapte playoffen på målforskjell til Cristiano Ronaldo og co. Skuffende, men kanskje ikke så veldig overrakende. Vi tapte dessverre viktige poeng i dobbeltkampene mot Danmark, og har ikke det lille ekstra som skal til i de avgjørende kampene.

I disse dager spiller de åtte playoff-lagene om de fire siste plassene i EM-sluttspillet. Kroatia, Irland og Tsjekkia gjorde jobben i de første kampene i går kveld, mens Portugal har en helt åpen match mot Bosnia-Hercegovina foran seg i Lisboa på tirsdag. Trolig vil Portugal gå seirende ut av den, og da vil deltagerlisten sannsynligvis se slik ut:

1) Polen
2) Ukraina
3) Tyskland
4) Russland
5) Italia
6) Frankrike
7) Nederland
8) Hellas
9) England
10) Danmark
11) Spania
12) Sverige
13) Kroatia (3-0-ledelse mot Tyrkia foran Zagreb-kampen)
14) Irland (4-0-ledelse mot Estland foran Dublin-kampen)
15) Tsjekkia (2-0-ledelse mot Montenegro foran Podgorica-kampen)
16) Portugal (0-0 mot Bosnia foran kampen i Lisboa)

Vi har ikke deltatt i et sluttspill siden EM i Nederland/Belgia i 2000, og må forhåpentligvis ikke vente lenger enn til VM i Brasil i 2014 på å se et norsk ansikt spille ball med de beste. Planleggingen fram dit starter mot Wales i ettermiddag. Da må Norge ha klart å skape et noe mer variert angrepspill, og fått fram noen tekniske spillere som klarer å holde mer på ball.

Drillo har tatt ut en identisk tropp med hva han har brukt tidligere i kvalifiseringen, noe jeg synes er litt underlig. Vi har flere spennende spillere på våre U21- og U23-landslag, som burde få muligheten til å prøve seg på A-landslaget. Kamper uten særlig betydning er skapt for slike spillere, og det er synd at Drillo ikke slipper til yngre krefter i troppen. Det håper og tror jeg han vil gjøre i firenasjonsturneringen i Thailand i januar.

Vi kan ikke forvente at eldre spillere som John Carew og John Arne Riise skal bære lasset like godt som de har gjort tidligere. Alderen vil til slutt ta igjen disse gutta også, og da er det viktig at Drillo allerede har fått noen yngre krefter inn i varmen. Generasjonsskiftet er noe alle landslag må igjennom, og Norge må snart tenke i disse baner også. For en gangs skyld må Norge tenke litt langsiktig, og ikke bare på resultatet rundt neste sving.

Jeg krysser fingerne for at Norge får en god følelse etter kampen mot Wales, og at jeg kan bestille flybillett til Brasil sommeren 2014.

Foto: Poppe, Cornelius/SCANPIX

Hei lesere!

Velkommen til den nye bloggen min!

Her skal jeg skrive litt om det som skjer av idrett rundt omkring i verden, mest innenfor mine hovedfelt - håndball og fotball. Jeg elsker sport, og bruker mye av livet mitt på å oppleve gode idrettsprestasjoner både live og på tv. Jeg har en drøm om å bli sportjournalist i fremtiden, og kommer til å bruke denne bloggen som et utstillingsvindu for hva jeg kan - og ikke minst mener om idretten.

Jeg er også en flittig bruker av twitter, hvor jeg også skriver en del om idrett. Følg meg ved å søke opp nielsen93!

Håper dere stikker innom ved jevne mellomrom, og kommenterer gjerne de forskjellige innleggene.

Vetle Nielsen
18 år fra Ski