Det er dejlig å være dansk

Foto: REUTERS / Ivan Milutinovic / Scanpix.

Danskene har glemt det elendige starten i mesterskapet. Det viktigste var at det hele endte med gull.

Danmark vant EM-finalen mot Serbia 21-19. Det var en målfattig kamp, hvor begge lag viste forsvarsspill i verdensklasse. Jeg synes det var fortjent at danskene trakk det lengste strået til slutt, ettersom de viste et bedre offensivt spill enn vertene. Jeg vil likevel berømme serberne, som har overrasket en hel håndballverden med å komme til finalen.

Danskene startet med null poeng i mellomspillet, og ble slaktet i danske medier. Laget viste klasse etter dette, ved å vinne tre helt avgjørende matcher. Dette sikret semifinale-billett. De rød-hvite var dyktige, men også ekstremt heldige. Det så vi også i semifinalen mot Spania. Danskene var det beste laget, men hadde også en del flaks. I finalen var det heldigvis aldri noen tvil. Danskene klarte å få opp det gode spillet når det gjaldt som mest. Serberne klarte ikke komme opp på nivået som skulle til.

Dette har vært et merkelig mesterskap. Vi trodde på forhånd at Norge havnet i den tøffeste delen av mesterskapet, med motstandere som Frankrike, Spania og Kroatia. Ser vi på resultatene til slutt, ser vi at finalelagene faktisk startet på motsatt side av platået.  Dette viser at ingen kan ta noe på forskudd.

Det er viktig for et mesterskap at vertskapet gjør det bra. Serbia levde opp til forventingene fra publikum, og viste til tider spill av ypperste klasse. Forsvarsspillet var spesielt meget bra. Det hele toppet seg da vertene knuste Kroatia i semifinalen, i en av de mest intense håndballkamper gjennom tidene. Etter dette sa det stopp. Serberne virket slitne etter utladningen mot naboene. Da ble det sølvmedalje til slutt.

Det var fullt fortjent at Serbia fikk medalje. I fraværet av ”uovervinnelige” Frankrike i sluttspillet, var det fritt fram for nye på podiet. Franskmennene endte helt nede på en 11. plass. Mine to favorittlag Spania og Kroatia, gikk begge på trynet i semifinalene. Det er dette som er forskjellen på de beste og de andre. Det å prestere når det gjelder som mest.

EM 2012 vil gå inn i historien som mesterskapet hvor Balkan viste styrke. Hele fire av de seks beste kommer fra dette området. Serbia (2), Kroatia (3), Makedonia (5) og Slovenia (6) dominerte EM. At resten av kontinentet kun er representert ved Danmark (1) og Spania (4), hadde gitt høye odds før avkast. Bakgrunnen for dette har mye med hjemmefordelen å gjøre. Jeg tror ikke dette blir tilfellet i senere mesterskap.

Danskene kan feire gullet frem til OL til sommeren. Da er det nye kamper som skal utkjempes. Da med et revansjesugent Frankrike i utfordrerposisjon. Det er en situasjon det er lenge siden vi har sett franskmennene i. Jeg gleder meg masse allerede.

Det gjør nok danskene også.  

Begeistring, innsatsvilje, respekt og fair play

Foto: Gorm Kallestad, Scanpix

De norske håndballherrene har vært gjennom en tøff uke, på godt og vondt. Dessverre endte EM med exit allerede i gruppespillet. Hva var det som egentlig gikk galt?

Svaret er ganske enkelt. Vi presterte for dårlig i kampene mot Slovenia, Island og Kroatia.

Det norske folk sitter sikkert igjen med en følelse av at det ikke var gutta selv som avgjorde Norges skjebne. Etter en livsviktig seier over Slovenia i åpningskampen, startet problemene for Robert Hedins mannskap. Først var det debatt om dommeravgjørelser. Vi var bedre enn Island store deler av kampen, men klarte ikke avgjøre det hele til vår fordel. Jeg skal ikke diskutere noe rundt de danske dommerne, for de er en del av håndballen. Jeg mener Norge burde avgjort matchen når vi hadde muligheten til det.

Så kom hinder nummer to. Hinderet som til slutt tok knekken på drømmen om videre avansement.

De fleste hadde vel trodd at vi skulle få den nødvendige hjelpen fra Island i kampen mot Slovenia tidligere i kveld. Da hjelpen aldri kom, kunne lagene i stedet hjelpe hverandre videre til mellomspillet. Ved at slovenerne vant kampen med mindre enn fire mål, samtidig som at Norge gikk på tryne mot Kroatia, ville begge lagene gå videre til mellomspillet. Dette ville samtidig gjøre at Slovenia fikk med seg to poeng videre i mesterskapet. Det var veldig tydelig at trenerteamene avtalte dette i sluttminuttene, og ga klare beskjeder til spillerne om å spille på resultat. Da endte det hele som det måtte gjøre.

Norge tapte mot Kroatia. Dermed vant kroatene gruppa, foran Slovenia, Island og Norge.

Jeg er av den oppfatning av at det å spille på resultat, er en feig og usportslig måte å drive idrett på. Samtidig tror jeg alle er enige med meg om at alle lag burde gjøre det de kan for å komme langt i et mesterskap. Det var det Slovenia gjorde i kveld. Ved å dra med seg Island videre i stedet for Norge, ville slovenerne få med seg to poeng videre. Ettersom gutta våre ble for sterke i åpningskampen, var det en betydelig fordel for Slovenia å luke ut Hedins disipler. Hvis Norge hadde gått videre, ville Slovenia stå igjen med null poeng i mellomspillet.

Vi har en helt annen kultur og syn på denne idretten enn de har nede i Mellom-Europa. De tenker kun på seg selv, og bryr seg lite om hvem de tråkker over på veien mot suksess. Dette er ikke noe nytt. Det som er litt usedvanlig i denne saken, er at Island har en hovedrolle. Vi er ikke vant til å se nordiske land i en slik sammenheng.

De fire ordene du leste i overskriften, er verdiene til Norges Håndballforbund. De representerer alt norsk håndball står for. Spillere, trenere, dommere og publikum skal følge disse verdiene. Det er slik norsk håndball ønsker å fremstå.

Det som er litt trist, er at ordene har en helt annen betydning i andre land. De er ikke like viktige. Spillere fra Mellom-Europa har et mer kynisk syn på idretten, og ønsker mest av alt å vinne det de stiller opp i. Vi ønsker det samme her hjemme, samtidig som at vi skal være forbilder for alle rundt oss. Det var verken Island eller Slovenia opptatt av i kveld. De tenkte bare på seg selv.

Det er selvfølgelig veldig trist at dette går ut over Norge. Likevel skal vi ikke bruke for mye energi på å klage over dette. Norge drar hjem med første fly fra Serbia, fordi vi ikke har prestert godt nok i de to første matchene. Hadde vi vunnet med mer mot Slovenia, eller drept kampen tidligere mot Island, hadde vi gått videre før siste kamp. Det er det som var den store forskjellen.

Vi stilte med et dårligere mannskap enn tidligere, hvor flesteparten av spillerne var fra hjemlig serie. Dette i kombinasjon med at vi har tatt del i en veldig vanskelig gruppe, gjorde oppholdet i Serbia så alt for kort. Nå kommer debatten rundt norsk herrehåndball til å gå sin gang i norske medier. Det er høyst nødvendig. Per dags dato er vi ikke gode nok til å kjempe mot de beste.

Det har vi ikke ferdigheter til.

Ustabilt de lux

Foto: Kallestad, Gorm/SCANPIX

Det er ikke bare de norske landslagsherrene som blir slitne av å være med i EM. Det blir for all del den norske fansen også.

I gruppe med Slovenia, Island og Kroatia, ville åpningskampen på mange måter avgjøre Norges videre skjebne i mesterskapet. Etter 28-27-seier mot slovenerne i kveld, kan vi senke skuldrene inn mot de neste kampene i gruppa.

Vi var fantastiske i starten av kampen. Vi ledet 6-0 etter ti minutter, hvor først og fremst forsvarspillet var strålende. Dessverre gikk gutta inn i en lang og dårlig periode rett etterpå, som varte frem til andre omgangen var ti minutter gammel. Slovenerne hadde 14-14 til pause, og ledet 21-16 tjue minutter før slutt.

Norge viste styrke ved å snu kampbildet etter dette. Ole Erevik sto strålende i mål, forsvarspillet fungerte bedre og bedre, samtidig som at laget hadde flaksen på sin side. Utvisningene kom på rekke og rad for begge lag, og de tekniske feilene ble veldig avgjørende. Heldigvis gikk Norge seirende ut av duellen, etter en slitekamp uten like.

Det er som vanlig de tre beste lagene som går videre til mellomspillet, hvor Norge nå har et bein videre. Jeg har liten tro på at Island eller Kroatia skal gå på tryne mot dette slovenske laget. Jeg tror heller ikke at Norge har så mye å stille opp med mot favorittene i gruppa, men velger og ikke spekulerer for mye i dette. De røde har tidligere overrasket oss med å spille jevn mot de beste, noe de fort kan gjøre også i EM.

Selv om vi savner Steinar Ege, Kjetil Strand og Kristian Kjelling, har vi fortsatt kvaliteter i laget. Som sagt spilte Erevik en strålende kamp i kveld, så savnet av legenden Ege kan fort bli mindre enn forventet. Mamelund har vist at han har ferdigheter fra venstre back som tidvis er meget bra, som vi blir helt avhengig av i dette mesterskapet. Haslum-spilleren er flink til å spille andre gode, noe en god Bjarte Myrhol fikk nytte av i kveld.

Innlegget fortsetter under bildet...

Foto: AFP/SCANPIX.

Jeg ble ikke imponert over det Børge Lund presterte i kveld. Han var ikke i nærheten av å true mot mål, og slet tidvis med å sette igang et godt angrepsspill. Det er vi helt avhengig av mot de beste. I tillegg må vi bli flinkere til å spille fri Christoffer Rambo, som med litt plass kan skyte keeperne langt inn i eget bur. Det må vi bli enda bedre på. Å spille hverandre gode.

Vingene våre spilte også en meget svak kamp. Både Sondre Paulsen, Håvard Tvedten og Lars Erik Bjørnsen slet med uttellingen. Vi hadde absolutt mulighetene til å sette flere, men skyter istedet keeperne gode. Det har vi ikke råd til.

Vi må heve oss noen hakk for å kunne by storlagene opp til dans senere i mesterskapet. Vi er for avhengig av Johnny Jensen i forsvar. Heldigvis klarte vi å stramme opp det defensive når det gjaldt som mest, hvor spesielt Kenneth Klev sto fram med godt spill. Når Erevik i tillegg tar alt, er det vanskelig å score på oss.

Neste motstander er våre naboer fra sagaøya. Vi går inn mot Island-kampen vell vitende om at forsvarsblokka Jensen må sone karantene for sitt røde kort. Da må de andre stå fram. Island er et meget godt lag, men er svekket i forhold til tidligere mesterskap.

At det blir like spennende, kan vi nesten slå fast her og nå.

Folket blir kritisert

Foto: Scanpix

Idretts-Norge er kritiske til folkets favoritt i kategorien ”Årets navn” under Idrettsgallaen lørdag.

I mitt forrige innlegg argumenterte jeg for min egen favoritt til å vinne prisen. Jeg var ikke alene om å utrope Alexander Dale Oen som forhåndsfavoritt, men ble som de fleste andre tatt på senga. Langrennsyndlingen Therese Johaug ble ”Årets navn 2011”.

I ettertid har kritikerne stelt seg i kø. De fleste mener at Therese, som kun vant 3-mila i Kollen-VM sist vinter, ikke fortjente å vinne prisen. I konkurranse med Petter Northug og Marit Bjørgen, som ble kongen og dronningen av mesterskapet, er det overraskende at det norske folk setter mer pris på den ene medaljen. For ikke å snakke om min forhåndsfavoritt. Han ble Norges første verdensmester i brystsvømming i sommer.

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal kritisere folkets avgjørelse. Therese fikk flest stemmer, og fortjener derfor all heder og ære for det. ”Årets navn” handler nemlig ikke bare om prestasjoner i konkurranse, men hele pakken utøverne presenterer. Jenta er en sprudlende, blid og pen jente, som når ut til det norske folk på en helt spesiell måte. Vi husker alle måten hun løp inn i armene til hans majestet etter at VM-gullet var et faktum. Det var ikke bare et stort øyeblikk for henne, men for hele det norske folk.

Kritikerne får heller bruke energien sin på å stemme i løpet av sendingen. Da er det større sjanse for at favoritten deres vinner til slutt.

Innlegget fortsetter under bildet...

Foto: Scanpix/AP

Petter Northug skal visstnok ha ledet avstemningen store deler av sendingen lørdag. Likevel trakk Therese flest stemmer, fordi hun kom bedre gjennom med sitt blide vesen. Petter tapte fordi han ikke var like mye i fokus den aktuelle timen. Slik er rampelyset. Han har godt av og ikke være i sentrum hele tiden.

Idrettshistorikeren Tom Schanke uttalte til VG at folket stemte med hjertet. Det er helt riktig, og akkurat slik det skal være. ”Årets navn” skal være en pris til utøveren som folket setter mest pris på. Da får heller ”Utøvernes pris” gå til utøveren som har hatt de beste prestasjonene.

Det er ikke overraskende at det var en Tour de Ski-deltaker som vant. Idrettsgallaen ble arrangert samtidig som kraftprøven. Hadde gallaen vært i slutten av sommerferien, hadde svømmeesset hatt betydelig større sjanse. Men vi kommer aldri unna at nordmenn elsker langrenn. Nasjonalsporten kommer alltid til å være viktig, og disse utøverne vil alltid være hete kandidater til ”Årets navn”.

Da er det like greit at Therese vant. For Marit og Petter vinner jo mye ellers.

Fortjener å bli hedret

Foto: NRK

I kveld skal idretts-Norge feire seg selv. Utøverne våre skal se tilbake på det fantastiske idrettsåret 2011.

Vi har mange gode minner fra fjoråret. Det hele startet med VM-festen i Holmenkollen, og ble avsluttet med et fantastisk VM-gull for håndballjentene. Innimellom disse festene har Norge dominert i mange forskjellige idretter, som vi skal minnes på Idrettsgallaen på Hamar i kveld. 

Det er en tøff kamp om den mest prestisjefulle prisen også i år. "Årets navn" blir stemt frem av folket, og er ved siden av "Årets ildsjel" den viktigste prisen i kveld. NRK har snakket om kategorien i flere uker, og ekspertene har kommet frem til sine favoritter. 

”Årets navn” har opp gjennom årene blitt vunnet av de ypperste i norsk idrett. Blant annet Ole Einar Bjørndalen, Marit Bjørgen, Kjetil André Aamodt, håndballjentene, Petter Northug og Thor Hushovd har vunnet prisen. Alle har vunnet gull i sine respektive idretter, og er symboler på den norske suksessen de siste årene.

Flere av årets kandidater er gjengangere i kategorien, og noen har også tidligere gått til topps. Her er årets kandidater:

Marit Bjørgen (Langrenn)

Foto: Scanpix/Reuters

Tarjei Bø (Skiskyting)

Magnus Carlsen (Sjakk)

Edvald Boasson Hagen (Sykkel)

Torstein Horgmo (Snøbrett)

Thor Hushovd (Sykkel)

Kvinnelandslaget (Håndball)

Therese Johaug (Langrenn)

Petter Northug jr. (Langrenn)

Alexander Dale Oen (Svømming)        
Suzann Pettersen (Golf) 

Sara Louise Rung (Svømming)                                                    

Det er ingen store overraskelser blant kandidatene. Alle er verdige vinnere, og det er vanskelig å rangere de forskjellige prestasjonene opp mot hverandre. Likevel er det én utøver som peker seg ut som favoritt.

Alexander Dale Oen representerer en idrett som er ganske liten i norsk sammenheng. Han har vært blant verdens beste brystsvømmere de siste årene. Han ble for alvor kjent etter EM-gullet på 100 meter bryst i 2008, som var Norges aller første medalje av en herresvømmer. Samme året ble han første norske svømmer med OL-medalje, etter sølvet i Beijing på samme distanse.

Dale Oen har tatt flere medaljer i etterkant av OL, men VM-medaljen fra 2011 vil alltid bety noe ekstra. 25. juli vant han finalen på 100 meter bryst i Shanghai, og ble samtidig Norges første verdensmester i svømming. Det var en preget Dale Oen som mottok medaljen, ettersom det kun var tre dager siden Norge ble utsatt for terror. En rørt Dale Oen dedikerte gullet til ofrene her hjemme, og sendte varme tanker til alle de involverte fra terroraksjonene.

Min stemme i kategorien ”Årets navn 2011” går derfor til svømmeren Alexander Dale Oen. Han er ikke bare Norges aller første verdensmester i svømming, men også et fantastisk forbilde for alle unge idrettsutøvere.