Best i verden - igjen

 

Foto: Scanpix

Vi har blitt bortskjemte med medaljer de siste årene, men vi sier ikke nei takk til flere jubelscener.

Håndballjentene våre har klart det igjen, denne gangen med et litt annet utgangspunkt enn tidligere. Norge har vunnet samtlige Europamesterskap siden 2004 (4 x gull) og er i tillegg også regjerende olympiske mestere (gull i Beijing 2008). Likevel har vi ikke klart å vinne verdensmesterskapet i håndball siden vi vant den dramatiske finalen mot Frankrike på hjemmebane i 1999.

At gullet endelig skulle komme i Brasil var det nesten ingen andre enn laget selv som hadde tro på. Uten Gro Hammerseng, Tonje Larsen, Nora Mørk og Tine Stange tilgjengelig, dro Thorir Hergeirsson og landslaget for første gang på mange år til et mesterskap som en outsider. Det var ingen ellers i dette landet som trodde at jentene kunne hamle opp med Frankrike og Russland om VM-tittelen. Folket fikk ikke øyne opp for muligheten før Montenegro ble slått i gruppefinalen. Førsteplassen var sikret, og lettere vei videre i mesterskapet lå foran håndballjentene.

Det at det var satt i gang et nytt system med sluttspill i stedet for mellomspill, skulle i utgangspunktet være en ulempe for et ustabilt Norge. Heldigvis gikk jentene bare på tryne i den til slutt betydningsløse åpningsmatchen mot Tyskland, og gikk deretter ubeseiret gjennom mesterskapet. På grunn av det nye systemet, møtte flere av Norges vanskeligste motstandere hverandre tidligere enn vanlig. I åttendelsfinalen slo Frankrike ut Sverige, mens Spania sendte Montengro ut av mesterskapet i samme runde. Norge vant samtidig oppskriftsmessig mot Nederland.

Frankrike og Russland braket sammen allerede i kvartfinalen, i det som ble omtalt som "den moralske finalen". De franske jentene viste gulltakter, og slo ut de regjerende mesterne. Danskene tok den andre semi-billetten ved å slå Angola i sin match. Senere på dagen slo Norge som kjent ut Kroatia, før vertsnasjonen Brasil fikk en bråstopp i den første ordentlige folkefesten i mesterskapet. Spania ble for sterke, og fikk møte Norge i semifinalen.

Det var først i kampen mot Spania, den nest siste i mesterskapet, at vi fikk se at også denne utgaven av landslaget har et toppnivå i verdensklasse. Etter en fantastisk kamp av de mest etablerte stjernene, kunne Norge gjøre seg klare til finale. Der ventet som kjent Frankrike, som hadde få problemer med å slå ut Danmark.

Kampen mot Frankrike kommer til å sitte friskt i minnene våre i lang tid fremover. Vi lå bak, slet med å komme i gang, men viste etter hvert et angrepspill som aldri før har blitt vist av et norsk landslag. Vi var rett og slett fabelaktig gode, og gikk til pause seks mål foran. Etter pause kontrollerte jentene kampen, og vant til slutt hele 32-24. Gullet var et faktum. Et svekket Norge er fortsatt best i verden. 

 Foto: Scanpix

Hvis jeg skal trekke fram noen enkeltspillere som har stått fram i mesterskapet, vil jeg først nevne vår aller viktigste spiller. Katrine Lunde Haraldsen er verdens beste landslagskeeper, og gir laget en trygghet bak som er avgjørende i viktige kamper. Marit Malm Frafjord var en bauta i forsvar, og som tidligere nevnt har Karoline Dyhre Breivang vist en ny side av seg selv i angrepspillet. Etter hvert i mesterskapet kom også Heidi Løke mer til sin rett, som er i sin livs form om dagen.

Finalens beste spiller var en sørlending som ikke bidro med all verden før det virkelig gjaldt. Kristine Lunde-Borgersen ble omtalt som Norges viktigste spiller i forkant av mesterskapet, og viste klasse og en ro i finalen som få andre i verden har inne. Godt forsvarspill, prikkfri skyting og gode involveringer som setter andre i scoringsposisjon. Slike spillere avgjør kamper.

Jeg personlig er nesten like glad for å se at Gøril Snorroeggen og Tonje Nøstvold spilte bedre og bedre utover i mesterskapet. Snorroeggen har riktignok pådratt seg en del tekniske feil, men har samtidig vært en viktig brikke defensivt. I tillegg har hun en egen evne til å sende av gårde millimeter-presise pasninger. Nøstvold på sin side viste fram stegskudd av ypperste klasse i avslutningen. Moro for laget, og ikke minst moro for dem selv.

Jeg bøyer meg i støvet for hva Hergeirsson og trenerapparatet har fått til. Etter det de har vært igjennom, er det ingen tvil om at dette laget har kapasitet til å levere gode resultater også uten de mest rutinerte. VM-gullet er i boks, og planleggingen fram mot neste mesterskap er snart i gang.

Til sommeren er det OL i London som gjelder.

VM uten interesse

Foto: Scanpix

Du er kanskje ikke klar over dette, men denne uken har de beste lagene fra alle kontinentene i verden møttes i Japan. Turneringen kalles Klubb-VM.

Klubb-VM, eller FIFA Club World Cup som det egentlig heter, er en turnering hvor de beste lagene fra hvert kontinent kjemper om tittelen ”verdens beste klubblag”. Turneringen har vært dominert av Sør-Amerika og Europa i alle år. Sør-Amerika vant de tre første mesterskapene, mens Europa har vunnet de fire siste. I dag kom seier nummer fem også.

Turneringen består av sju lag, hvor alle kommer fra hvert sitt kontinent (vertsnasjon Japan har med to lag). Tidligere i dag spilte brasilianske Santos finalen mot spanske Barcelona, etter at begge lag vant sine respektive semifinaler. De europeiske representantene valset over brasilianerne, og vant den femte seieren for Europa på like mange år. Kampen endte hele 4-0, etter mål av Messi (2), Fabregas og Xavi.

At Sør-Amerika og Europa kommer inn i turneringen i semifinalene vitner om favorisering og viktigheten av mesterskapet. Jeg er sikker på at Barcelona og Santos er mer opptatt av å gjenta fjorårets bragder med seier i hjemlig serie og i kontinentcupene. En lang flytur til Japan for å spille to kamper uten særlig betydning, er lastverk for klubber med tette kampprogram.

Prestisjen i Champions League og Copa Libertadores (Sør-Amerika) er betydelig høyere enn i klubb-VM. Lagene er av høyere kvalitet, og kampene blir ofte veldig jevne. Klubb-VM er egentlig designet for de mindre kontinentene, som får muligheten til å se sine egne lag spille mot verdensstjerner fra de største kontinentene. Det er selvfølgelig også en stor ære for vertsnasjonen Japan, som får anledning til å vise innbyggerne sine fotballspillere fra øverste hylle. Det er bare trist at forskjellen på lagene er så markant.

Mediafokuset rundt turneringen er så å si fraværende. Finalen sendes på Eurosport 2, en kanal de fleste ikke er klar over om de har i hus eller ikke. Det at avisene og tv-kanalene våre ikke dekker dette, kommer rett og slett av at interessen er fraværende. Det er ytterst få i verden som er interessert i dette.

Jeg må likevel berømme Barcelona som stilte toppet i finalen mot Santos. Klubben har den siste uken spilte El Clasico mot Real Madrid (3-1-seier) og Champions League kamp mot BATE Borisov (4-0-seier). Etter en lang flytur for å komme seg til mesterskapet, er det sterkt at de velger å stille toppet. De viser en ydmykhet overfor publikum og motstanderlagene. Det er stort av et lag med så tett kampprogram. At de i tillegg knuser Santos hele 4-0, viser hva dette laget er lagd av. De har tross alt spilt to-tre kamper hver uke siden sommerferien var over.

Barcelona er vant til å spille mange kamper. Da er det like greit å vinne det de stiller opp i også.

Revansjens time

Foto: Bjørn Langsem

Etter Norges knallsterke avslutning på gruppespillet med seier over Montenegro, kan vi glede oss over gruppeseier og enklere vei videre i turneringen. Tiden er inne for å trekke frem Norges beste spiller hittil i håndball-VM.

I mai i år fikk Karoline Dyhre Breivang beskjed om at hun ikke var med i landslagets videre planer. Sju måneder senere er ståa en helt annen. ”Karo” har vært i skyggen av klubbvenninnen og landslagskaptein Gro Hammerseng i mange år, men har fått mer spilletid både i Larvik og for Norge etter at Gro ble gravid. Karo har vokst med oppgaven, og er etter min mening Norges beste spiller hittil i mesterskapet.

Tidligere har vi kun sett Karo som en forsvarsmur. Norges varemerke har de siste årene vært godt forsvarsspill og hurtige kontringer, hvor Karo har vært en veldig viktig brikke også i VM. Likevel er det ikke den defensive biten som har vært det mest positive i år. Hun har utviklet seg til å bli en playmaker også.

Selv om Norge har tatt fire strake EM-gull, har vi aldri klart å komme i verdenstoppen i angrepsspillet. Vi har ikke klart å få frem et variert angrepsspill, og har lagt all vekt på å kontre i senk motstanderne. Før mesterskapet fikk landslagsjentene kjeft for å ikke bruke vingene oftere, noe jeg synes har vært litt slapt også i Brasil. Karo har i hvertfall prøvd. Hun gjør noe de andre angrepspillerne ikke har gjort ofte nok i hele år. Hun truer mot mål, ser etter de riktige mulighetene, og tar de rette valgene. Hun er ofte nest sist på scoringene, både til backene, vingene og til streken. Det var store spørsmålstegn rundt hvem som skulle ta over den offensive kraften som forsvant med Gro Hammerseng, Tonje Larsen, Nora Mørk og Tine Stange i forkant av mesterskapet. Der har Karo svart på tiltale.

Hun setter fart i angrepet, scorer innimellom noen praktfulle mål, og involverer samtlige spillere i angrepet. Hun har dratt med seg hele laget på lasset. Jeg er positivt overrasket over det Norge har prestert hittil i mesterskapet, og har tro på at vi kan nå langt med det utgangspunktet vi har i dag. Klarer Karo å dra opp Ida Alstad, Kristine Lunde-Borgersen og Gøril Snorroeggen enda et hakk, skal de andre nasjonene slite med å ta fra oss en medalje.

Vi vet at Katrine Lunde Haraldsen spiller fantastisk når det gjelder som mest. Linn Jørum Sulland har skutt i senk de fleste av målvaktene i Santos, og forsvarsspillet har blitt bedre og bedre for hver kamp som går. Klarer vi å få tilbake kontringsspillet på det samme nivået som tidligere også, så kan det bli moro å følge med på håndballen på TV2 den kommende uken.

Norge er i angrepsposisjon. Det passer Karo bra.

Storlagene skjelver

Foto: Getty / All Over Press

I løpet av kvelden i dag og i morgen blir det avgjort hvilke 16 lag som får være med videre i årets utgave av Champions League. Denne sesongen er mer uforutsigbar enn på lenge, og flere av de største nasjonene ligger ann til å miste sine storlag allerede etter gruppespillet.

Skulle tabellene se identiske ut med hvordan de ser ut i dag, vil Italia og England få med seg 3 lag hver til åttendelsfinaler. Spania og Tyskland følger etter med sine to. At de fire beste ligaene på kontinentet preger den gjeveste klubbturneringen, er på ingen måte en overraskelse. Tar vi likevel en titt på stillingen i de forskjellige gruppene, er det flere av storlagene som faktisk kan ende med å spille Europa League etter jul.

Spesielt engelskmennene har mye å bekymre seg over det kommende døgnet. Chelsea og Manchester-lagene må alle ha poeng i sine siste kamper for å gå videre. City er laget som har mest å frykte, da de må ha poeng (helst seier) hjemme mot det tyske storlaget Bayern München, samtidig som Napoli må avgi poeng borte mot Villarreal.

Det er ikke bare England som sliter i CL. Ved siden av de engelske storlagene har spanjolene ofte hatt med seg både tre og fire lag inn i sluttspillet. Som vanlig har Real Madrid og Barcelona gjort jobben i sine respektive grupper, men både Valencia og Villarreal ligger an til å pakke sakene sine for denne gang. Sistnevnte har prestert å tape samtlige fem kamper, mens Valencia går videre med seier borte mot Chelsea i kveld.

Følgende lag ligger på de to øverste plassene i sine grupper.

Bayern München og Bayer Leverkusen, Tyskland

AC Milan, Inter og Napoli, Italia

Trabzonspor, Tyrkia

Benfica, Portugal

Arsenal, Chelsea og Manchester United, England

Real Madrid og Barcelona, Spania

Ajax, Nederland

Marseille, Frankrike

APOEL Nicosia, Kypros

Zenit, Russland

Skulle disse 16 lagene gå videre fra gruppespillet, vil vi altså ha 10 nasjoner representert i sluttspillet. Jeg synes det er utrolig kult at flere land får være med på moroa, og at større fotballnasjoner sliter med å kvalifisere seg. Dominansen har til tider vært overveldende, og vi har sett de samme lagene videre hvert eneste år. Fotballen har godt av at flere melder seg på.

Manchester City, Villarreal, Lille, Lyon, Valencia, Borussia Dortmund, Porto og Shakhtar Donetsk. Alle disse er lag som tidligere har preget europacuper. Nå er de på vei ut. Det gir plass til andre lag, og ikke minst mindre nasjoner.

EM-gruppene er klare

Trekningen av UEFA Euro 2012 fant sted i Kiev i kveld. Takket være seedingssystemet til mesterskapet, kommer vi til å være vitne til noen usedvanlig ujevne grupper i Polen og Ukraina.

Gruppe A består av vertsnasjonen Polen, Russland, Hellas og Tsjekkia. Samtlige lag var blant de dårligere nasjonene du kunne trekke fra de forskjellige nivåene. Jeg er ganske sikker på at alle som er involvert i denne gruppa er godt fornøyd med motstanderne, ettersom dette er den klart svakeste gruppa. Åpen er den riktignok. Jeg ser for meg at Russland vinner denne gruppa, og håper for Polens del at også vertsnasjonen tar seg videre fra gruppespillet.

Gruppe B kan vi vel stadfeste her og nå som dødens gruppe. Nederland var så heldige å komme i gruppe med Tyskland, Portugal og Danmark. Våre danske venner møter knalltøff motstand, men Danmark har tidligere vist at de kan slå hvem som helst. Toppkampene kommer på løpende bånd i denne gruppa. Tyskland og Nederland er blant favorittene i mesterskapet, og mine favoritter til å gå videre.

Gruppe C er også en tøff gruppe, som består av regjerende mester Spania, Italia, Kroatia og Irland. I utgangspunktet skal de to førstnevnte være favoritter, men både Kroatia og Irland er gode på sitt beste. Spania er min personlige favoritt i mesterskapet, og jeg tror ikke de får de største utfordringene i denne gruppa. Italia får kjempe med Kroatia og Irland om den siste kvartfinaleplassen.

Gruppe D er pulja til det andre vertskapet, Ukraina. De gulhvite har kommet i gruppe med stormaktene Frankrike og England, i tillegg til våre svenske venner. Dette er en veldig åpen gruppe, som jeg tror kan by på overraskelser. Både Ukraina og Sverige har tidligere vist at de kan by opp stormaktene til dans, mens England og Frankrike er utrolig ustabile. At Frankrike og England er små favoritter, betyr ikke at de går videre fra denne gruppa. Ukraina har en stor fordel av å være vertsnasjon.

Jeg vil avslutte blogginnlegget med å sette spørsmålstegn ved hva som er viktig i et mesterskap. UEFA viser gjennom seedingssystemet at det er viktig for mesterskapet at vertsnasjonene får litt ekstra hjelp til å gå videre. Ukraina og Polen får en mye lettere vei i gruppespillet ved å være seedet på nivå 1, og unngå Spania og Nederland i puljene. Samtidig gjør dette at de forskjellige gruppene blir utrolig ujevne, og vi er allerede nå sikre på at flere stornasjoner vil dra hjem fra mesterskapet allerede etter gruppespillet. Gruppe B er et skrekkeksempel på dette. Portugal, Nederland, Tyskland og Danmark kunne like godt vært semifinalister i EM 2012. Jeg synes det er minst like viktig å ha med kvalitet helt inn, som at folkefesten fra hjemmefansen er avgjørende. Tilskuere rundt omkring i Europa vil komme å se på lagene sine uansett.

6 måneder før mesterskapet sparkes i gang med Polen-Hellas 8. juni, tror jeg vinneren enten blir Spania eller Tyskland. Jeg gleder meg også til å følge Nederland, som på sitt beste spiller praktfull fotball. Finalen spilles 1. juli i Kiev, Ukraina.