Dopingdømt klar for OL

Foto: Roald, Berit/SCANPIX

De olympiske leker er like rundt hjørnet, og påmeldingsfristen for å melde på utøvere gikk ut 9. juli. På listen over norske deltakere står kappgangeren og dopingdømte Erik Tysse.

Først vil jeg påpeke at jeg synes det er synd at denne saken ikke har fått mer oppmerksomhet i mediene enn det den har fått. Den pågående kampfiksingssaken kan ha noe av skylden for dette, men jeg håper at dilemmaet vil bli tatt opp til debatt både under og i etterkant av lekene. Undertegnede mener dette er en solid ripe i lakken for idretten her til lands, som norsk idrett ikke burde være likegyldig til.

20. juli 2010 ble det kjent at en av Norges beste friidrettsutøvere hadde testet positivt på det forbudte stoffet CERA, etter et stevne i San Giovanni i Italia måneden tidligere. Både A- og B-prøven var positiv, selv om hovedpersonen selv benektet at han hadde jukset på noen som helst måte. 2. februar året etter ble Tysse utestengt i to år av domsutvalget i Norges Idrettsforbund, som tro i kraft 8. juli 2010. Tysse anket både til CAS (Idrettens Voldsgiftsrett) og appellutvalget, uten å få medlidenhet hos noen av partene.

Denne dommen ville i utgangspunktet ha utelukket deltakelse i det neste olympiske mesterskapet for en utøver, ettersom dommen var over seks måneder lang. Men da den såkalte Osaka-regelen ble opphevet i oktober 2011, kunne Tysse likevel delta i OL-kvalifiseringen. Dommen hans gikk ut 8. juli 2012, og han hadde derfor kun én dag på seg til å klare OL-kravet. Tysse-familien arrangerte derfor et stevne på Os den aktuelle dagen, hvor hovedpersonen altså klarte kravet med 40 sekunder. Dermed var OL-billetten sikret samme dag som utestengelsen var ferdig, og kun én dag før påmeldingsfristen gikk ut.

Erik Tysse var gjennom media kjent som en rolig og ordentlig fyr, som har gitt oss seere flere gledelige idrettsøyeblikk opp gjennom årene. Det kom som et lyn fra klar himmel da nyheten om den positive dopingtesten ble kjent, og han har i ettertid bruk alle krefter på å renvaske sitt navn og rykte. Dommen ble altså stående, men han har jobbet hardt hele veien for å være godt forberedt til dopingdommen var ferdig. Det som flere nå reagerer på, blant annet Dagbladets sportsredaktør Espen O. Sæther, er at Tysse har fått tett oppfølging av Olympiatoppen og Friidrettsforbundet under denne perioden. Jeg støtter denne kritikken 100 %.

31-åringen har hele veien sagt at han er uskyldig, men har altså blitt dømt for å ha jukset med et forbudt stoff. At norsk idrett har hjulpet denne mannen med treningen i ettertid, og samtidig gir han grønt lys til å representere nasjonen i olympiske leker to år senere, er for meg et svik mot norsk dopingarbeid og verdiene idretten står for. Vi har i alle år krevd at andre nasjoner skal utestenge sine dopingtatte utøvere fra konkurranser, og samtidig rost våre egne utøvere for deres holdninger og arbeid for rettferdige konkurranser. Vi kan ikke da drive med forskjellsbehandling når det er våre egne som er i søkelyset.

Dette viser at vi ikke er noe bedre enn andre nasjoner. De siste årene har dopingskandaler vært på plakaten i både vinter- og sommeridretter, og Norge har alltid vært blant de som har skreket høyest om å straffe juksemakerne. Både i langrenn, skiskyting, friidrett og sykling har det vært store utfordringer de siste årene, hvor blant annet Russland og Spania er godt representert blant de dopingtatte. I disse sykkeltider er kanskje Alberto Contador det beste eksempelet. Sykkel-miljøet i Norge var kritiske til at han kun fikk to års utestengelse, og vi kan vente oss å se han i konkurranse igjen allerede i august. Det er få nordmenn som synes dette er rettferdig.

Friidrettsforbundet har hele tiden vært klare på at de har fått godkjennelse av det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) til å følge opp Tysse. Han har sonet ferdig straffen sin, og det er ingen papirer som kan stoppe han i å delta i London. Det er likevel ikke dette som er kjernen i det hele. Deltakelsen vil sette norsk idrett i samme bås som alle andre. Vi godtar at utøvere deltar i idretten etter å ha jukset, så lenge de aldri gjør det igjen. Det er ikke slik det burde fungere.

Bergenseren vil alltid bli husket som juksemakeren fra Norge. Det må norsk idrett leve videre med. Det er det etiske i det hele som gjør saken så alvorlig. For han personlig er det en stor seier å være tilbake i idretten, men jeg mener dette skader det som lenge har vært et rent Idretts-Norge.

Det hjelper lite hva jeg mener om saken, så lenge idrettstoppene er uenig med meg.